BLOGG/REFERAT/ARTIKLER

Birk`s treningsdagbok + tirsdagens trening.

Jeg har alltid brukt treningsdagbøker i treningen min. Både Fant, Ebbie og Pia har hatt hver sin. Jeg har brukt Canis sitt grunnferdighetsskjema + Kenth Svartbergs sine treningsguider + «med sikte på 10`an + treningsguide for klasse 1 og klasse 2. Disse er ikke å få kjøpt lenger, tror jeg.

I tillegg har jeg lest «opp og ned» og slitt ut det som jeg kaller «bibelen» i klikkertrening, nemlig «lydighetstrening i teori og praksis,» med C. Køste og M. Egtvedt).

Når Birk skulle få sin egen treningsdagbok, falt jeg for «no limit obedience» sin. Den ser veldig enkel og grei ut og den er lett å oppdatere. Det er viktig for meg. Det skal være enkelt, for da bruker jeg den. Pia får være litt med på den, hun også.

ÅRSPLAN: Her kan jeg skrive inn hva jeg tenker å legge vekt på i mnd. fremover. Det blir spor og feltsøk i starten av sommeren. Da er det viktig at vi har trent litt på apportering, for det får vi bruk for både i spor og feltsøk. Vi har startet litt, men legger vekt på app. trening i april.

MÅNEDSPLAN: her kan jeg skrive enkelt hva jeg tenker å legge vekt på hver uke i måneden. Innkallingen skal generaliseres, dvs. jeg skal trene innkalling på nye steder. Baklengs mars har jeg bruk for når jeg skal trene baner, for Birk er ikke trent enda til å gå fint i bånd. Baklengs mars er starten på å gå fint i bånd. Vi skal starte innlæringen av «stå-kommandoen» som er så utrolig viktig for å ha kontroll på «uværet».

UKEPLAN: her er det en litt mere detaljer plan for hvordan jeg legger opp treningen for hver dag hele uka. Jeg liker å ha en slik plan, for da har jeg lettere for å gjennomføre den.

Pluss hva annet jeg kan trene på, som vil være nyttige øvelser for Birk.

Det er også flere sider hvor jeg kan jobbe med baner, og evaluere disse. Det er noe som jeg kan bruke i Pia`s trening, men også Birk kan få jobbe med disse. Vi har jo startet på noen øvelser, og det er bare bruke dem i banene. Baklengsmars som jeg også skal trene på, er en viktig øvelse for at Birk skal klare å gå baner. Øvelsen har jeg skrevet inn i månedsplanen og nå har jeg notert meg den i ukeplanen, også.

Slik ser den ut ferdig utfylt, med beskrivelser for hvordan sidene er ment å fungere.

Nå er det bare å gå ut og trene og lage enkle kriterieplaner. Dvs. hva Birk skal gjøre for å få belønningen sin.

I ukeplanen står det at vi skal trene på «frivillig stå». Det er første gang Birk og jeg trener på det. Jeg har derfor lagt en kriterieplan, hvor jeg ikke forventer meg mye av han.

KRITERIEPLAN:

  • Han skal få belønning for bare et lite sekund når beina står rolig i bakken og han er i oppreist stilling.
  • Jeg vil belønne ofte etter hverandre mens han fortsatt står.
  • Jeg vil prøve omvendt lokking, som jeg har brukt når vi trener sitt. Omvendt lokking: jeg lokker Birk med en godbit i hånda foran snuta hans. Han skal ikke følge etter, men holde posisjonen. Først da kommer belønningen.
  • Hvis han setter seg, kaster jeg belønningen litt bort fra han. Da må han reise seg opp av seg selv, og han er da klar til neste repetisjon. Jeg vil ha minst mulig mas når vi trener og ønsker ikke å jobbe med å få han opp fra sittende stilling.
  • Kommando: jeg setter ikke på navn på øvelsen nå. Det kommer først når han greier å stå stille i 5 sekunder. Da er jeg sikker på at jeg får riktig navn på riktig atferd.

Det er en veldig dårlig film, men dere ser hvordan vi jobber. Birk blir også klippet i disse dager, og vi er ikke helt i mål med det enda. Han ser derfor litt pjuskete ut, stakkars ❤

Ellers har jeg også trent på innkalling. Det står også på tirsdagens treningsplan. Vi gikk tur på Haga Golfbane og der fikk vi trent litt på det. Han greide seg bra, spiste belønningen sin og så lekte vi litt i tillegg.

Da greide vi tirsdagens treningsmål.

To shaping øvelser

Jeg trener mye shaping med hundene mine. Dvs. at de jobber frivillig med tilnærming til ferdig øvelse. De skal tenke selv og finne ut hva de får belønning for. Når de skjønner at de kan styre treningen selv, blir de flinke til å repetere den atferden som de fikk belønning for. Jeg hjelper dem selvsagt hvis det er nødvendig, jeg ønsker ikke hunder som blir forvirra eller som gir opp, men det er ikke så ofte at jeg trenger det. Hvis jeg må det, forventer jeg antageligvis for mye av dem, og at kriteriene som jeg har satt for treningen, er for høye.

Før trening lager jeg meg en kriterieplan, slik at jeg vet hvilken bevegelse eller atferd som jeg vil fange og belønne aller først. Jeg finner også ut hvor belønningen skal komme, for å få best mulig utbytte av treningen.

Her er 1. økt på å gå frivillig inn i buret sitt. Jeg belønner for all interesse for buret, bare å kikke på eller å gå mot buret. Belønningen kommer inne i buret, for å fortelle Birk at det lønner seg å gå inn dit. Når han hopper, snur jeg meg litt rundt. Jeg bruker ikke NEI eller noe annet, for jeg er veldig glad for at han er så ivrig og glad i å trene. Jeg ønsker ikke å drepe iveren og gleden hans og gjør minst mulig ut av hoppingen.

Jeg har også trent ei økt med smeller i dag. Det er hans aller første trening i hundesporten. Her gjelder det samme. Jeg har laget meg en liste over de første kriteriene som vi skal jobbe etter. Han skal vise interesse for/nærme seg plastposen med en te-pose i (som er smelleren) og får belønning for det. Han skjønner ikke så mye av dette enda, men det vil han gjøre med mere trening og når vi går over til å trene med en boks. Da skal boksen ha samme te-pose inni, som den han har lukta på i plastposen.

Du vil sikkert se at jeg klikker et par ganger feil, men det er faktisk lov. Når han tar kontakt med meg, ser jeg ikke på han, men jeg ser der jeg vil at han skal fokusere. Jeg belønner heller ikke høyt oppe når han hopper opp etter klikket, men får han ned på gulvet og belønner der. Han er en kjempemorsomt hund å trene.

Når øktene er ferdige, tenker jeg gjennom hvordan treningen gikk og så lager jeg meg en ny kriterieplan for neste økt. Det gjør jeg for at jeg skal få vellykkede treningsøkter og for at treningen skal gå fremover.

Passeringstrening med Birk.

Når det dukker opp atferder hos hunden som vi ikke liker så godt, er det viktig å starte treningen så fort som mulig. Målet er å fjerne den negative atferden og å hjelpe hunden /lære hunden hvordan den skal oppføre seg i situasjonen. Jeg jobber med belønning og lek og trener inn en alternativ atferd. Denne atferden blir da uforenelig med den negative atferden, den som jeg ikke vil at hunden min skal utføre.

Birk er hos Martine m. familie nå og jeg fikk en tlf. fra henne her om kvelden: «mamma, Birk har begynt å bjeffe når vi møter andre hunder og folk på tur. Hva skal jeg gjøre med det? Han vil ikke ta frolic som belønning lenger, heller»

Birk er nå blitt 5,5 mnd. gammel, en fin og god gutt.

En belønning skal ha stor verdi for en hund. Dvs. at hunden skal like belønningen som den får så godt, at den er villig til å jobbe for den. Når frolic ikke er bra nok, må vi finne en mye bedre belønning. Jo vanskeligere trening, jo bedre godbiter. Martine fikk beskjed om å ta med seg kyllingbiter, pølsebiter, ost eller noe annet som Birk liker, neste gang de skulle ut på tur. I tillegg fortalte jeg henne at hun kunne ta med seg ei leike ut og leike med Birk når han møtte triggerne som han bjeffet på. Jeg legger alltid ned mye jobb i å få en hund til å bli glad i leik, for det har jeg så mye igjen for i treningen seinere.

Målet er at Birk skal få en skikkelig godfølelse i kroppen når han ser triggerne og at det skal skje noe veldig fint sammen med Martine. Han skal snu fokuset bort fra det som trigger han, mot Martine. De to skal gjøre noe morsomt sammen, eller så kommer det mange godbiter. Ikke bare en altså, men mange og i raskt tempo. Belønner vi sjelden, vil hunden miste fokuset på oss og se tilbake på det som trigger den. Dette er i starten av treningen. Seinere, når treningen gir resultat, belønner vi sjeldnere og vi kan tilslutt bare rose hunden. Men, skal atferden opprettholdes over tid, må vi inn og belønne riktig atferd innimellom. Jeg har alltid med meg belønning på tur, for det er så mye fint som hundene gjør som jeg ønsker å belønne. F.eks. at de tar kontakt med meg, at de kommer når jeg roper, at de går fint og stille forbi mange skoleunger og annet.

Jeg trener ikke med negative metoder når jeg trener på passering. Jeg tramper ikke i bakken, drar/rykker ikke i båndet, legger han ikke i bakken osv. Hvilke følelse tror dere dukker opp i Birk sin vesle kropp den tiende gangen han ser en trigger, og jeg har brukt disse negative metodene hver gang? Gir det Birk en godfølelse i kroppen eller tenker han at det kommer til å skje noe ubehagelig. Dette er slik jeg trener, så får andre gjøre det på den måten som fungerer best for dem.

Dagen etter var Martine ute og gikk med Mathias i barnevogna og Birk i bånd. I barnevogna hang yndlingsleika til Birk. Martine hadde ikke fått handla noe som hun kunne bruke som godbiter og da ble det leika som skulle få fokuset bort fra triggerne. Det er viktig å starte med en gang Birk oppfatter at det kommer noen mot han og ikke vente til han har kommet opp i stress og inn i den negative atferden. Martine ringte meg og fortalte at Birk hadde lekt og kost seg hver gang de hadde møtt noen, både hunder og folk, og at han ikke hadde bjeffa en eneste gang. Juhuuuuu….. hurraaaa 🙂 Flinke Martine og Birk ❤

Det er ikke alltid at det går så enkelt for seg. Med Fant trente jeg i tre år, før vi fikk fremgang. Han tok heller ikke belønning når vi trente ute, før den tid. Da ble det masse ros når han greide å oppføre seg litt fint, for det var den eneste måten jeg kunne fortelle han hva som var riktig atferd. Noen hunder trenger å trene på lang avstand til triggerne, før de kan nærme seg og greie å gå fint forbi. Det kan ta lang tid, men guri malla så morsomt det er når en ser at treningen hjelper. For det gjør den nemlig.

Mine hunder får som oftest ikke hilse på andre når de går i bånd. Hvis de en sjelden gang skal hilse, må de vente på mitt fri-signal. Alle «goder» skal komme fra meg. Det er heller ikke lov til å dra seg bort til andre hunder. Da er det lett for at problemer med hunde-passeringer dukker opp, og det vil jeg jo unngå.

Det er alltid viktig å starte tidlig med denne type trening, slik at atferden ikke får satt seg skikkelig. Lag en plan for hvordan du har tenkt å trene, slik at du vet hvordan du skal gjøre det når triggerne dukker opp. Spar de beste godbitene til denne type trening og ikke vær flau for å trene når andre ser på. Start på det kriterie (gjør det så enkelt) at hunden lykkes før du gjør det litt vanskeligere for hunden. Blir det for vanskelig, får du ingenting å belønne og hunden (og du) kan bli frustrert og stressa. Det vil vi ikke ha inn i treningen.

Mitt nyttårsønske.

Nå nærmer det seg kvelden som mange hundeeiere gruer seg til. Ikke la hundene gå løse nyttårsaften og 1. nyttårsdag, hvis hunden din er redd for raketter.
Raketter blir skutt opp både tidlig og seint, selv om det ikke er tillatt.

Lovverket sier: «Det er anledning til å sende opp fyrverkeri mellom 18.00 og 02.00 nyttårsaften dersom ikke noe annet er bestemt». Skal du sende opp raketter, gjør det i dette tidsrommet. Det gjør det litt enklere for oss som har redde hunder.

Trening og lek i Maridalen.

Det regna og sludda i dag og da ble det ikke den planlagte sportreningen, kun en tur med innlagt «super-innkallingstrening» og lek. Å leke med valpen sin (og også voksne hunder), skaper god kontakt mellom hund/eier, eieren blir en som hunden ønsker å være sammen med og så er det veldig morsomt for eiere å leke med hunden sin, også.

Ebbie har alltid elsket å leke. Hun var jo 1,5 år da hun kom til oss og lekingen var da godt etablert. Pia fant ingen glede i å leke, men måtte trenes på det. Hvorfor brukte jeg tid på det? Fordi jeg vet at å kunne belønne med leke og ikke bare godbiter, er et utrolig viktig instrument når jeg skal trene hundene mine. Godbiter og lekebelønning kan brukes på forskjellige øvelser, de gir forskjellig intensitet under trening og vi kan bruke dem i forskjellige øvelser. Godbiter ved ro-øvelser, lek når vi ønsker fart og høy intensitet (ruta, innkalling, fremadsending osv.)

Her har jeg lagt inn en «super-innkalling» og belønningen var medisterkaker. Vi trente på det samme noen ganger til, og de var så flinke alle tre. Jeg passet på å kalle dem inn, når de ikke hadde fokus på meg.

Birk er veldig glad i å bære og i å leke draleken. I dag hadde jeg med meg ei pipeleike som vi lekte litt med. Det er viktig å leke i forskjellige omgivelser også, og ikke bare gjøre alt hjemme. Han var ikke like ivrig på å leike ute i skogen, noe som jeg forventet, for oppmerksomheten hans var også retta mot forskjellige lukter som dukka opp i den våte skogen.

Han er en liten raring, Birk ❤ Han greier ikke å sitte i ro, så det trener vi også litt på. Heldigvis er han glad i godbiter og det hjelper på. Her satt han stille i et bitte-lite sekund 🙂 Jeg ser at snuta hans er litt uklar, og det er fordi han egentlig var på full fart bort fra meg.

Birk blir noen ganger litt overtrøtt. Han synes at det er kjempemorsomt å leke med Pia og Ebbie og greier ikke å stoppe av seg selv. Jentene synes han er ganske så morsom nå, og leker med. Jeg liker ikke leking inne, og stopper det etter en liten stund. Det som er synd, er at det regner omtrent hele tida nå, og da er det ikke noe morsomt å sende dem ut for å leke. Jeg setter Birk noen ganger i buret sitt, for da får alle tre hundene sovet litt og så sovner han på gulvet eller teppet innimellom.

Haha…. her ligger også lekene til Birk. En gammel sko, en støvel og en kakespade 😉

Ja, så fant jeg jammen meg noen bløte og store traktkantareller i dag, også. Jeg lot dem stå, for de så litt vasne ut.

Hundene fikk kveldsmaten sin ved 17.30 tida. ved 21.30 tida pleier jeg å lufte hundene for kvelden. I kveld blir det et godbitsøk på dem og så pleier Birk å få kveldsraptussen sin. Da springer han som en liten villmann hit og dit, under magene til Pia og Ebbie, foran snutene deres 😉 og så blir han så god og trøtt når vi skal legge oss etter det. Det er jo ikke det verste som kan skje ❤

Birk og jeg trener.

Når Birk er sammen med meg, har jeg til nå lagt vekt på å få flokken til å fungere. Det er lek under kontrollerte former, turer i bånd og løse og godbitsøk i hagen. Jeg har skjermet Pia litt innimellom, for hun har trengt litt lengre tid på å bli trygg på Birk. Nå går det veldig bra, og jeg er veldig glad for at jeg har jobbet så godt med nettopp dette.

Nå trener jeg bl.a. på «hverdags-innkallingen». Den er forskjellig fra «super-innkallingen», som vi har trent endel på før.

«Hverdags-innkallingen» er den jeg bruker når jeg f.eks. roper på Birk at han skal komme inn fra hagen og når jeg bare vil at han skal komme inn til meg. «Super-innkallingen» skal bli så sikker og innarbeidet at han omtrent snur i lufta når jeg roper «brrrrrr», for da VET han at det HVER GANG kommer en skikkelig, skikkelig super-belønning. Det blir på en måte som en slags krise-innkalling. Den må også opprettholdes og trenes på.

Når vi trener «hverdags-innkalling» kommer det ikke alltid en belønning, det vanker kanskje bare ros og klapp. Jeg kan bruke både navnet hans, «kom» eller så plystrer jeg. For ikke å gjøre det så vanskelig nå, plystrer jeg bare. Det reagerer Pia og Ebbie også på, og da blir det enkelt for meg og for dem, å respondere på det. Under innlæring belønner jeg nå alltid når han kommer inn døra og han får belønningen i gangen. Jeg vil skape en forventning til plystringen og jeg vil at han skal komme helt inn og ikke stoppe ute. Dette går veldig bra. Birk er glad i mat og leker og han er lett å belønne. Jeg har tørka leverbiter liggende på benken der han kommer inn, slik at alt er klart og lett å få tak i. Det er viktig å planlegge treningen, og legge til rette for å lykkes.

Nå trener jeg for det meste hjemme, inne og i hagen, men jeg må starte å trene på andre steder, også. Der jeg vil at treningen skal fungere, må jeg også trene. Miljøtrening er også viktig, og jeg må nok gå flere turer andre steder en der jeg har gått til nå.

Ellers har jeg begynt å trene inn klikkeren. Et belønningsord har jeg brukt fra dag en, men det er fint å kunne bruke en klikker for å få enda bedre timing på riktig atferd. Særlig for en ivrig valp som Birk. Noen valper kan reagere på lyden, men det gjorde ikke gullgutten. Han tenkte nok mest på at jeg hadde pølser som belønning 😉

Jeg har også startet på innlæringen av håndtarget. Den vil jeg bruke til å lede Birk inn i forskjellige posisjoner (f.eks. i LP og rally), til å trene triks, innkalling og til avlevering av apport. Jeg belønner ved å legge belønningen i den hånda som han toucher, som en hjelp og for å få interesse for hånda.

Jeg vil også lære Birk at han skal legge seg i senga si, når jeg ber han om det. Eller legge seg på et teppe, eller f.eks. på jakka mi. Det vil jeg ha glede av når jeg er borte på besøk, når jeg vil at han ikke skal gå i beina mine hjemme og når han bare skal legge seg for å roe seg ned. Det blir en slags «pause-slappe av-plass». Det er nemlig ikke så lett for en liten, ivrig cockergutt.

Det er to moment som skal trenes på for å lykkes med treningen som beskrevet over. 1. Birk må greie å gå frivillig til plassen sin og 2. han må kunne legge seg på kommando. Jeg setter på «legg deg» kommandoen når han frivillig legger seg i senga.

I dag startet jeg med å hjelpe han litt og å belønne han når han var i senga. Jeg belønnet både når han satt og hvis han la seg ned. Jeg startet også helt nærme senga, avstanden trener jeg inn når Birk frivillig går opp i senga av seg selv. Jeg vil trene mye frivillig atferd med Birk, for da lærer han fortere og treningen sitter bedre. Slik har jeg jobbet med Ebbie, Pia og Fant ❤ , også.

Jeg belønner Birk når han er i senga for at han skal ønske å være der som belønningen kommer. Hvis han legger seg ned, skal belønningen også komme når han ligger. Det samme hvis han sitter. Da kommer belønningen når han er i sitt-posisjon. Hvis han reiser seg opp etter klikket, noe han ofte gjør, «drar» jeg han inn i posisjon med belønningen og belønner.Andre trening på frivillig å legge seg i senga. Birk har stor treningsglede og holder ut lenge.

Små helter må også sove litt ❤

Ellers er jeg veldig opptatt av å ikke bli sinna når Birk biter på ting, eller bærer ting som han ikke får lov til. Birk er en apporterende hund og jeg ønsker ikke at han skal bli engstelig for å ta noe i munnen. Jeg legger derfor bort det som jeg er mest redd for, jeg bytter og leker med de lekene som han får lov til å leke med, for å gjøre dem interessante. Valpebitingen varer tross alt ikke så innmari lenge, og det er helt normalt for en valp på bite og å smake på ting.

Det er litt slitsomt men mest morsomt å ha valp i hus igjen. Det er jo over 8 år siden sist, men ingenting er jo forandret fra den gang Pia kom hjem til oss. Birk blir lufta etter at han har sovet, lekt, spist mat og når jeg ser at han går bort til utgangsdøra. Han har begynt med det nå, og da gjelder det at jeg følger med. Ellers har han sovet hele natta gjennom omtrent fra første dag han kom i hus, og det er jeg veldig fornøyd med.

Ny valp i familien + 1. kurskveld.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er img_9328.jpg


Vesle Birk på 3 mnd. har startet på valpekurs. Vi går på kurs i Asker og vi er så heldige at vi har funnet et kurs hvor vi kan trene inne. Det var et av kriteriene for å melde oss på valpekurs. Det skulle også være få deltagere og vi skal trene etter mine prinsipp. Dvs. vi bruker lek, godbiter, kropp og stemme som belønning og vi straffer ikke valpen når den ikke vet hva den skal gjøre. Jeg var så heldig at jeg fant et slikt kurs, hos ei som jeg vet er flink og som jeg har fulgt litt med på.

Jeg får noen spørsmål om hvorfor jeg deltar på valpekurs med Birk, for jeg kan jo trene han selv. Det gjør jeg jo også. For meg er det viktig at Birk lærer seg å jobbe med forstyrrelser tilstede. Det at det er andre hunder rundt oss, skal bety kontakt med meg og ikke lek og moro med de andre hundene. Jeg synes det er fint at de andre kursdeltagerne kan hilse på Birk, for da blir han tryggere på både unger og voksne. Det jo alltid litt morsomt for meg også, å se hvordan andre hundeskoler legger opp et valpekurs.

Det er Martine og jeg som deltar, for vi eier Birk sammen. Vi deler hverdagen med han, slik som vi gjorde det med Fanterampen vår ❤ Fant døde den 26. juni i år, og jeg savner han utrolig mye. ❤ Han har virkelig satt store spor etter seg. Nå har vi Birk, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med vesle gullgutten vår.

Det går helt utmerket å dele tida til Birk mellom Martine m. familie og meg , det er ingen problemer med det. Hos Martine vokser han opp med Mathias (på snart 9 mnd.) og Birk må lære seg å omgås en liten gutt. Det er veldig bra. Når Birk er sammen med meg, er han sammen med Pia og Ebbie. Noen ganger er Mia (sønnen min sin staff på 1,5 år) også sammen med oss. Jeg er ikke så opptatt av at hundene skal ha så mange «hundevenner», for det trenger de ikke. Mine hunder er heldige og har hverandre, de er en flokk sammen med oss to-beinte. Det holder for dem. Jeg er heller mere opptatt av miljøtrening. At hundene skal bli trygge i forskjellige miljø og at det skal være greit for dem å bli med oss på forskjellige steder/aktiviteter. En av de tingene som Martine gjør, er at når hun og Mathias er ute for å handle, tar hun alltid med seg Birk i bilen. Han får da trent både på bilkjøring og det å være litt alene i bilen. Når handlingen er ferdig, tar Martine ut Birk fra bilen og lufter han litt rundt der de har parkert.

Martine trener også litt på «hjemme-alene-trening». Birk har en stor valpegrind som står sentralt mellom kjøkken og stue. Her har han seng, mat og leker. Den er ganske stor, og Birk har god plass til å røre seg på. Når Martine skal stelle Mathias, går hun ned i kjelleren og lar Birk være oppe i grinda. Han piper litt og har vært urolig noen ganger, men han har ikke fått noen respons på det. Når Martine kommer opp fra kjelleren, lar hun Birk være i valpegrinda litt, og tar han ikke ut før han har vært rolig en stund. Det er ro som gir tilgang til et gode, som er å komme ut av valpegrinda, ikke å pipe/ule eller mase på annen måte.

Når jeg har introdusert Birk for våre fir-beinte, har jeg gjort det under kontrollerte former. Det er viktig, for jeg ønsker ikke at det skal bli noen problemer mellom dem seinere. Jeg har hatt bånd på dem alle sammen, som henger løst etter dem. Jeg holder ikke i båndene, for det hemmer hundene. De må kunne bruke språket sitt og kommunisere seg imellom. Båndene er bare der for at jeg skal kunne gå inn og hjelpe til litt, hvis det behøves.

Birk og de voksne hundene har også gjort ting sammen. De har søkt etter godbiter, gått små rusleturer side ved side, trent litt foran meg og så passer jeg på at de «store» får ro når de har lagt seg og at Birk ikke får herje som han vil med dem. Jeg lar også de voksne få oppdra Birk litt, dvs. sette han litt forsiktig på plass, hvis han herjer for mye med dem. Det er de faktisk veldig flinke til. De er forsiktige i språket, de knurrer bare litt. De snur ansiktet bort, løfter litt på en pote og så går de sakte bort. Birk respekterer det og setter seg som oftest ned og bare ser på dem. Det er ganske fasinerende å følge med på kommunikasjonen dem i mellom.

På onsdagens kurs startet vi med ro-trening. Birk var veldig flink, han er jo bare tre mnd. gammel. Han greide å sitte stille litt innimellom, han beit litt i båndet sitt og snuste litt på gulvet, men han var utrolig flink, synes jeg. Vi strøk han litt på brystet og pratet rolig til han. Ingen belønning eller noe, for da blir det mere trening og en «øvelse», og det er ikke slik ro-trening skal foregå.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er img_9345.jpg

Deretter skulle vi trene på «kontakt». Det ble litt verre for gullgutten. Etter endel «styr», endte vi opp med å vise en godbit foran snuta til Birk, føre den opp og inn i munnen og «ploppe» den ut når Birk kikket et bittelite øyeblikk opp på Martine. Det som er dumt med denne metoden, er at valpen gjerne blir opptatt av å lete etter flere godbiter på gulvet og det gjorde Birk. Jeg skal trene litt mere etter min metode de nærmeste dagene, for det tror jeg er enklere for Birk.

Neste øvelse var «sitt/bli». Vi skulle starte på det nivået som valpen var på, og se om det gikk bra. Martine har vært veldig flink og trent mye med Birk de siste dagene, og her overrasket faktisk Birk meg. Det som hundene kan hjemme i fred og ro, greier de som oftest ikke med mye forstyrrelser rundt seg. Forstyrrelser var det på kurset i går: ny plass, 5 andre hunder, flere unger og voksne og litt bjeffing og piping på de andre hundene. Birk satte seg faktisk på kommando!!

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er img_9330.jpg

Martine har jobbet slik som jeg har sagt: få valpen i posisjon (enten ved hjelp av godbit eller frivillig), sett på kommandoen «sitt» når stompen er i bakken, si belønningsordet og belønn NÅR hunden er i posisjon. Det er så utrolig viktig.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er img_9331.jpg

I tillegg la Martine til et «fri-signal». Det var ikke oppgava på kurset, men jeg vil at valpen skal vite hvor lenge den skal gjøre som den får beskjed om, og at den ikke forlater posisjonen når den selv finner det for godt. Til å begynne med er det jo bare snakk om å sitte et lite sekund eller to, før «fri-signalet» kommer.

Vi trente på at Birk skulle legge seg på teppet sitt. Det er ikke en «dekk-øvelse», for det blir en ren lydighetsøvelse. «Gå og legg deg» er en kommando som er grei å bruke når valpen kanskje maser og jobber for å få eiers oppmerksomhet , eller f.eks når vi vil spise i fred. Å lære hunden å legge seg på et eget teppe, kan være lurt. Da kan vi ta med oss teppe rundt omkring, og så vil valpen vite at det er der den skal roe seg ned.

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er img_9343.jpg

Kommandoen «legg deg» kommer også her når Birk er i posisjon og ikke før. Her kunne vi med fordel ha kuttet ut en kommando underveis, slik at kommandoen ikke ble oppfattet som mas.

Siste øvelse var innkalling. Det ble den vanlige «jaktinnkallingen», hvor instruktøren holdt valpen og eier sprang ifra. Birk var ikke så veldig flink første gang. Det kom nok av at Martine fikk beskjed om å springe litt for langt i fra, og da hender det at valpene blir litt utrygge. Da blir de passive og vil ikke forlate den som holder den. Andre gangen gikk det mye bedre. Vi brukte noen godbiter som belønning. Jeg vil nok bruke enda flere godbiter og aller helst ei leike neste kurskveld, for det vet jeg er en bedre belønning for Birk. Belønningen er jo alfa og omega om innkallingen blir en suksess, så her må vi virkelig legge inn støtet. Ellers skal jeg også trene på min «super-innkalling», for den vet jeg fungerer utrolig bra.

Nå har vi fått lekse som vi skal trene på til neste kurskveld. Birk er hos meg noen dager nå, derfor er det jeg som skal trene på leksa de første dagene. Det skal jeg gjøre et par ganger om dagen. Mange kursdeltagere forteller meg at de ikke har tid til å trene i løpet av en hektisk dag. Da spør jeg dem om de er ute på tur med hunden sin. Jo, det er de da. Javel, da er det bare å legge inn noen minutters trening på turene og så er det i boks.

Jeg ble positivt overrasket over hvor konsentrert Birk var og at han jobbet så bra for belønningen som han fikk. Jeg tenkte jo på Fanterampen min, som ikke ville ta en belønning på trening før han 3 år gammel, og som peip og bråkte masse på kurs. Det var mye frustrasjon ute og gikk da.

Så får vi se hvordan Birk utvikler seg fremover. Til nå har det gått veldig bra, selv om han har noen skikkelig skarpe pirajatenner 😉

I kveld har vi vært ute og trent på leksa vår, hundene har søkt etter godbiter og Birk har leika og kost seg. Da er det ikke rart at en liten gullgutt må sove litt 🙂

Dette bildet har et tomt alt-attributt, og filnavnet er img_9347.jpg
  • Dokument
  • Bilde

Hjertet mitt har forlatt oss <3

Fanterampen fikk slippe onsdag 26. juni, til stor sorg for oss som elsket han.

Jeg unner han av hele mitt hjerte at han fikk slippe, for tida hans var kommet. Han var klar nå, det fortalte han oss.

Her er en liten «gul hund» på tur. Han elsket å bære votter og leker.

IMG_4294

Når jeg tenker på Fant, ser jeg han for meg i full fres over myr og i skog, på jakt etter fugler. Foran meg i langline når han gikk spor, noe som han var kjempeflink til. På tur i Maridalen, i Ljøtelende, kos i hagen på Jar og på Låplassen og på godbitsøk på Jar, på Solbu og på Låplassen. Han var også glad i å dra oss på ski, og både Martine og jeg ble dratt i full fres over Buvatn og oppover mot Øyvatn.

Han fikk også oppleve å bli storebror til Martine og Davids gutt, Mathias (født i februar -19). Fant var utrolig snill med han. Han overrasket oss alle med sin tålmodighet og omsorg. Han gikk sammen med Martine når hun «vandret» med Mathias når han var urolig og gråt, og han lå ved siden av Mathias hver natt de var sammen. For en god og snill gutt Fant ble.

Her er det en tålmodig Fanteramp, som lar Mathias kose med hodet sitt. Fant la seg i fanget til Mathias selv.

At han også var den hunden som jeg tok min svenske freestyle-instruktør-utdannelse med, er noe som jeg ser tilbake på med glede. Han var så utrolig flink da. Han jobbet så bra med de andre hundene rundt seg, han lå ute i bur i pausene/da vi hadde teori og han overnattet sammen med Birgitta, Tia og Tutta i ei hytte som vi hadde leid. Det gikk helt uten problemer.

All voktingen som han hadde når de andre hundene var tilstede, ble helt borte de siste årene. Han var også kjempeflink med andre hunder (noen hann-hunder likte han selvsagt ikke), og han tok veldig fint i mot Mia (Andreas sin hund, født i mars – 18), da hun kom til oss. Det er som Martine sier: «mamma, han ble helt normal de siste årene han levde». Det tror jeg kom av all den positive treningen som vi nedla.Vi fant ut hvordan vi skulle jobbe positivt med det som var Fants utfordringer, og det ga han selvtillit og trygghet. Da fikk vi gitt tilbakemeldinger til omgivelsene, hvordan de skulle oppføre seg, slik at Fant ikke ble satt i en (for han) vanskelig situasjon.

Da onsdagen kom og vi skjønte at det bar mot slutten, fikk vi time hos dyrlegen. Dvs. vi fikk beskjed om å komme, når vi var klare. Fant fikk den første sprøyta ute, og Martine og David satt med han mellom seg i bilen. Han slappet av og sovnet på fanget til David. Vi fortalte han at vi var glade i han, vi koste med han og klappet han. Da han hadde sovna, bar David han inn på rommet. Dyrlegen hadde gjort det så fint. Det var levende lys, dempet belysning, et godt teppe å ligge på, og et teppe som vi kunne legge over han (noe som han alltid likte så godt). Siste sprøyta ble satt, mens vi klappet og koste han og ga han all vår kjærlighet ❤

Det ble en fin opplevelse, selv om det var helt forferdelig vond. Pga. en superflink veterinær, sitter vi igjen med at avskjeden skjedde på en utrolig flott måte. Tusen takk ❤ En avskjed skal være fin og god å tenke på i ettertid. Nå venter vi bare på å få Fant sin urne hjem. Den skal Martine og David ha i sitt nye hjem ❤

Jeg går som vanlig litt utenpå meg selv når slike ting hender, og så faller jeg sammen etterpå. Nå gråter jeg mye og savnet er enormt. Sorgen skal bearbeides, dette vil ta tid. Jeg vet det, og så vet jeg også at hverdagen kommer og de gode minnene vil bli de som trer frem.

Fant var en cocker og de er opprinnelig støtende og apporterende fuglehunder. Det var Fanterampen min virkelig. Han var det, men også så utrolig mye annet. For et liv han ga til oss som levde sammen med han. Både på godt og vondt, det er jo ingen hemmelighet. De siste årene av sitt liv, ble han en helt «normal» hund. Helt sikkert et resultat av god trening, tålmodighet og kunnskap fra oss.

Det at han ble eldre, spilte også selvsagt inn. Jeg tror at all den positive treningen som vi la ned fra vi oppdaget at Fant slet mentalt bare noen mnd. gammel, gjorde at han ble en trygg hund på sine gamle dager. Hadde vi trent med aversiver og negativ straff, tror jeg ikke at Fant hadde funnet den tryggheten og roen som han fikk. At han vekslet på å bo sammen med Martine + David og meg, fra han var 5,5 år gammel , vil jeg si reddet livet hans. Han ble «alenehund» når han var sammen med dem. Han fikk utrolig mye kjærlighet og omsorg (derav ingen vokting bla.). De hadde han med seg overalt, han gikk turer på forskjellige plasser, ble kjent med mange nye og trygge venner av M og D, og de tok hensyn til Fant sine «greier». Han gikk på fjellturer og overnattet i telt. David`s familie ble også veldig glad i han, og Fant elsket dem. Det ble hytteturer og fjellturer og mye kos sammen med dem. Tusen takk!

Høsten – 18, gikk vi en fin tur i Ljøtelende. med Martine, David. Pia og Ebbie. Fant plumpa og måtte varmes både godt og lenge.
På tur i Maridalen. Her skal vi gå spor.
Fanterampen, Martine og meg på telttur.
Vi fant oss en fin teltplass, og Rampen likte den nok også.
Ingen var så god som mamma Martine, da.
Fanterampen var veldig glad i kosebamser ❤

Jeg savner deg så mye at det gjør vondt i hele kroppen. Du har satt varige spor etter deg, fineste Rampen min ❤ ❤ Du vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt ❤

Valpekurs/unghundkurs + et kurs til i høst.

Ja, jeg greier liksom ikke å la være. Jeg hadde jo tenkt at jeg skulle ta meg «fri» fra kurs i høst, men så fant jeg ut at jeg har lyst til det, allikevel. Derfor har jeg satt opp to kurs som starter i august. De to kursene er:

  • «FRA UNGHUND TIL STJERNE». Dette kurset er for deg som er litt over middels interessert i å trene hund. 4 – 6 deltagere. Kurset går en lørdag og 4 torsdager. Du finner mere info om kurset HER.
  • VALPEKURS/UNGHUNDKURS: onsdager etter sommerferien.   Kurset går over 6 onsdags kvelder, 4 – 6 deltagere, teori og praktisk trening hver kurskveld. Mere info om kurset HER.

På valp/unghundkurset er det i dag 3 ledige plasser, det samme er det på «fra unghund til stjerne».

Det er bindende påmelding til begge kursene nå. Du kan melde deg på kursene, ved å sende en mail til hallingdalhundeskole@gmail.com, eller ved å sende en mld. til tlf. 95 90 10 11. Eller så kan du sende meg en beskjed via facebook.

BETALINGSBETINGELSER:

Når du mottar velkomst-mailen fra meg, godkjenner du betalingsbetingelsene: hvis du melder deg av kurset seinere enn 14 dager før kursstart, må du betale for kurset i sin helhet. Avmeldingen må sendes skriftlig, enten på mob. 95 90 10 11, eller via mail: hallingdalhundeskole@gmail.com

Da er alt klart for kurskveld på Låplassen.

VELKOMMEN PÅ KURS. 

Kontaktlyd og «super-innkalling».

Lørdag ettermiddag satt jeg ute på Låplassen med Pia, staffen Mia og Ebbie. Jeg hadde funnet frem og vasket utemøblene mine og jeg koste meg ute i hagen.

Mens jeg satt slik, så jeg at det kom et rådyr i full fart fra skogen til venstre i bildet, det hoppet elegant over gjerdet til jordet vårt, sprang like bak bjørkene som ligger nede og videre nedover jordene mot riksvegen.

Like bak bjørkene her, kom rådyret i full fres. Pia og Mia var ikke langt unna.

Mia var langt nede i hagen, nede ved jordet vårt, Ebbie lå ved siden av meg, mens Pia gikk og snuste like ved bjørka som ligger nede. Altså var både Mia og Pia ganske nærme rådyret som kom hoppende i full fart.

Gjett om jeg er glad for at jeg har trent på «kontaktlyd», og «super-innkalling» med alle hundene i husholdningen. Jeg satte i et rop (kontaktlyd) for å få kontakt med dem alle tre, med en gang jeg så det flotte dyret.

«Ojjjjjjojjjj»… ropte jeg så høyt som jeg bare kunne, samtidig som jeg spratt opp av benken som jeg satt på. Alle tre snudde seg mot meg fra hvor de var (det er jo slik en kontaktlyd fungerer), jeg ropte «super-innkallingslyden» min og sprang i full fres inn i huset. Jeg håpet selvsagt at alle tre ville følge etter meg inn. Da jeg kom inn på kjøkkenet (hvor jeg skulle finne MANGE og STORE pølsebiter til dem), kom Mia først, deretter Ebbie og så kom Piamor sluntrende. Gjett om jeg ble glad og letta da. Med kontaktlyden fikk jeg dem til å se på meg, og så ga jeg dem en ny kommando, som altså var å komme helt inn til meg.

Både Mia og Pia har et veldig godt utviklet jaktinstinkt. Jeg tror at de to sammen, kanskje kunne ha lagt på sprang etter dette nydelige dyret. Jeg har gjerdet inn hele hagen på Låplassen, men jeg tar mine forholdsregler allikevel. Når det er flere hunder samlet, blir det en annen dynamikk i gruppa. De blir en flokk og da oppfører de seg anderledes en når det bare er en hund alene.

Mia fant en skalle på tur i fjor høst. Det var ganske spennende, syntes hun.

Seinere på kvelden, da jeg gikk tur med hundene, så jeg at det gikk hele tre rådyr og spiste gress litt lenger ned på jordet. Jeg hadde alle tre hundene i bånd og jeg hadde full kontroll. Pia og Mia gikk med høye snuter + at de i tillegg var veldig opptatt med å gå på spor etter rådyra. Ebbie var ikke fullt så ivrig, men jeg så at hun hadde ferten av dem alle tre.

Nytten av en «kontaktlyd» og en kjempegodt innarbeidet «innkallingslyd/ord», kan absolutt ikke undervurderes. Innkalling skal trenes på overalt og med en belønning som hundene bare elsker. Innkallingen skal også trenes i gradvis vanskeligere situasjoner, som hunden greier å beherske, og gjøres med flere forstyrrelser etterhvert. Belønningen skal i tillegg være et knapphetsgode og noe som hundene gjør omtrent alt for å få. Husk at belønningen kan variere over tid, og den må derfor byttes ut med jevne mellomrom. Hvis vi spiser biff hver dag, blir det ikke like godt etter tre ukers tid. Da må vi finne på noe annet som gir oss en god smaksopplevelse. Slik er det med belønningen til hundene våre, også.

Mia, staffen, er på jakt etter ei flue som surrer rundt i vinduet.

Vi var inne en stund etterpå, hundene fikk slappet av og sovet litt, før vi gikk ut igjen. Da var det fred og ro og hundene slappet av sammen med meg.

Jeg kikker alltid ut av vinduene før jeg slipper hundene ut når jeg er på Låplassen. Jeg ser etter rådyr og elg. Det er mange av dem på jordene om vinteren og også nå på våren. Det er en grunn til at det er båndtvang nå, så vær flink til å overholde den. Det er mange måter å aktivisere hundene våre på når det er båndtvang, både mentalt og fysisk. Det kan kanskje bli et annet innlegg?

Så, ut og tren «kontaktlyd» og «super-innkalling». I tillegg til at det er morsomt for både hund og eier, er det et par utrolige nyttige og viktige kommandoer som vi har bruk for i hverdagen.