Hjertet mitt har forlatt oss <3

Fanterampen fikk slippe onsdag 26. juni, til stor sorg for oss som elsket han.

Jeg unner han av hele mitt hjerte at han fikk slippe, for tida hans var kommet. Han var klar nå, det fortalte han oss.

Her er en liten «gul hund» på tur. Han elsket å bære votter og leker.

Når jeg tenker på Fant, ser jeg han for meg i full fres over myr og i skog, på jakt etter fugler. Foran meg i langline når han gikk spor, noe som han var kjempeflink til. På tur i Maridalen, i Ljøtelende, kos i hagen på Jar og på Låplassen og på godbitsøk på Jar, på Solbu og på Låplassen. Han var også glad i å dra oss på ski, og både Martine og jeg ble dratt i full fres over Buvatn og oppover mot Øyvatn.

Han fikk også oppleve å bli storebror til Martine og Davids gutt, Mathias (født i februar -19). Fant var utrolig snill med han. Han overrasket oss alle med sin tålmodighet og omsorg. Han gikk sammen med Martine når hun «vandret» med Mathias når han var urolig og gråt, og han lå ved siden av Mathias hver natt de var sammen. For en god og snill gutt Fant ble.

Her er det en tålmodig Fanteramp, som lar Mathias kose med hodet sitt. Fant la seg i fanget til Mathias selv.

At han også var den hunden som jeg tok min svenske freestyle-instruktør-utdannelse med, er noe som jeg ser tilbake på med glede. Han var så utrolig flink da. Han jobbet så bra med de andre hundene rundt seg, han lå ute i bur i pausene/da vi hadde teori og han overnattet sammen med Birgitta, Tia og Tutta i ei hytte som vi hadde leid. Det gikk helt uten problemer.

All voktingen som han hadde når de andre hundene var tilstede, ble helt borte de siste årene. Han var også kjempeflink med andre hunder (noen hann-hunder likte han selvsagt ikke), og han tok veldig fint i mot Mia (Andreas sin hund, født i mars – 18), da hun kom til oss. Det er som Martine sier: «mamma, han ble helt normal de siste årene han levde». Det tror jeg kom av all den positive treningen som vi nedla.Vi fant ut hvordan vi skulle jobbe positivt med det som var Fants utfordringer, og det ga han selvtillit og trygghet. Da fikk vi gitt tilbakemeldinger til omgivelsene, hvordan de skulle oppføre seg, slik at Fant ikke ble satt i en (for han) vanskelig situasjon.

Da onsdagen kom og vi skjønte at det bar mot slutten, fikk vi time hos dyrlegen. Dvs. vi fikk beskjed om å komme, når vi var klare. Fant fikk den første sprøyta ute, og Martine og David satt med han mellom seg i bilen. Han slappet av og sovnet på fanget til David. Vi fortalte han at vi var glade i han, vi koste med han og klappet han. Da han hadde sovna, bar David han inn på rommet. Dyrlegen hadde gjort det så fint. Det var levende lys, dempet belysning, et godt teppe å ligge på, og et teppe som vi kunne legge over han (noe som han alltid likte så godt). Siste sprøyta ble satt, mens vi klappet og koste han og ga han all vår kjærlighet ❤

Det ble en fin opplevelse, selv om det var helt forferdelig vond. Pga. en superflink veterinær, sitter vi igjen med at avskjeden skjedde på en utrolig flott måte. Tusen takk ❤ En avskjed skal være fin og god å tenke på i ettertid. Nå venter vi bare på å få Fant sin urne hjem. Den skal Martine og David ha i sitt nye hjem ❤

Jeg går som vanlig litt utenpå meg selv når slike ting hender, og så faller jeg sammen etterpå. Nå gråter jeg mye og savnet er enormt. Sorgen skal bearbeides, dette vil ta tid. Jeg vet det, og så vet jeg også at hverdagen kommer og de gode minnene vil bli de som trer frem.

Fant var en cocker og de er opprinnelig støtende og apporterende fuglehunder. Det var Fanterampen min virkelig. Han var det, men også så utrolig mye annet. For et liv han ga til oss som levde sammen med han. Både på godt og vondt, det er jo ingen hemmelighet. De siste årene av sitt liv, ble han en helt «normal» hund. Helt sikkert et resultat av god trening, tålmodighet og kunnskap fra oss.

Det at han ble eldre, spilte også selvsagt inn. Jeg tror at all den positive treningen som vi la ned fra vi oppdaget at Fant slet mentalt bare noen mnd. gammel, gjorde at han ble en trygg hund på sine gamle dager. Hadde vi trent med aversiver og negativ straff, tror jeg ikke at Fant hadde funnet den tryggheten og roen som han fikk. At han vekslet på å bo sammen med Martine + David og meg, fra han var 5,5 år gammel , vil jeg si reddet livet hans. Han ble «alenehund» når han var sammen med dem. Han fikk utrolig mye kjærlighet og omsorg (derav ingen vokting bla.). De hadde han med seg overalt, han gikk turer på forskjellige plasser, ble kjent med mange nye og trygge venner av M og D, og de tok hensyn til Fant sine «greier». Han gikk på fjellturer og overnattet i telt. David`s familie ble også veldig glad i han, og Fant elsket dem. Det ble hytteturer og fjellturer og mye kos sammen med dem. Tusen takk!

Høsten – 18, gikk vi en fin tur i Ljøtelende. med Martine, David. Pia og Ebbie. Fant plumpa og måtte varmes både godt og lenge.

På tur i Maridalen. Her skal vi gå spor.

Fanterampen, Martine og meg på telttur.

Vi fant oss en fin teltplass, og Rampen likte den nok også.

Ingen var så god som mamma Martine, da.

Fanterampen var veldig glad i kosebamser ❤

Jeg savner deg så mye at det gjør vondt i hele kroppen. Du har satt varige spor etter deg, fineste Rampen min ❤ ❤ Du vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt ❤

Kontaktlyd og «super-innkalling».

Lørdag ettermiddag satt jeg ute på Låplassen med Pia, staffen Mia og Ebbie. Jeg hadde funnet frem og vasket utemøblene mine og jeg koste meg ute i hagen.

Mens jeg satt slik, så jeg at det kom et rådyr i full fart fra skogen til venstre i bildet, det hoppet elegant over gjerdet til jordet vårt, sprang like bak bjørkene som ligger nede og videre nedover jordene mot riksvegen.

Like bak bjørkene her, kom rådyret i full fres. Pia og Mia var ikke langt unna.

Mia var langt nede i hagen, nede ved jordet vårt, Ebbie lå ved siden av meg, mens Pia gikk og snuste like ved bjørka som ligger nede. Altså var både Mia og Pia ganske nærme rådyret som kom hoppende i full fart.

Gjett om jeg er glad for at jeg har trent på «kontaktlyd», og «super-innkalling» med alle hundene i husholdningen. Jeg satte i et rop (kontaktlyd) for å få kontakt med dem alle tre, med en gang jeg så det flotte dyret.

«Ojjjjjjojjjj»… ropte jeg så høyt som jeg bare kunne, samtidig som jeg spratt opp av benken som jeg satt på. Alle tre snudde seg mot meg fra hvor de var (det er jo slik en kontaktlyd fungerer), jeg ropte «super-innkallingslyden» min og sprang i full fres inn i huset. Jeg håpet selvsagt at alle tre ville følge etter meg inn. Da jeg kom inn på kjøkkenet (hvor jeg skulle finne MANGE og STORE pølsebiter til dem), kom Mia først, deretter Ebbie og så kom Piamor sluntrende. Gjett om jeg ble glad og letta da. Med kontaktlyden fikk jeg dem til å se på meg, og så ga jeg dem en ny kommando, som altså var å komme helt inn til meg.

Både Mia og Pia har et veldig godt utviklet jaktinstinkt. Jeg tror at de to sammen, kanskje kunne ha lagt på sprang etter dette nydelige dyret. Jeg har gjerdet inn hele hagen på Låplassen, men jeg tar mine forholdsregler allikevel. Når det er flere hunder samlet, blir det en annen dynamikk i gruppa. De blir en flokk og da oppfører de seg anderledes en når det bare er en hund alene.

Mia fant en skalle på tur i fjor høst. Det var ganske spennende, syntes hun.

Seinere på kvelden, da jeg gikk tur med hundene, så jeg at det gikk hele tre rådyr og spiste gress litt lenger ned på jordet. Jeg hadde alle tre hundene i bånd og jeg hadde full kontroll. Pia og Mia gikk med høye snuter + at de i tillegg var veldig opptatt med å gå på spor etter rådyra. Ebbie var ikke fullt så ivrig, men jeg så at hun hadde ferten av dem alle tre.

Nytten av en «kontaktlyd» og en kjempegodt innarbeidet «innkallingslyd/ord», kan absolutt ikke undervurderes. Innkalling skal trenes på overalt og med en belønning som hundene bare elsker. Innkallingen skal også trenes i gradvis vanskeligere situasjoner, som hunden greier å beherske, og gjøres med flere forstyrrelser etterhvert. Belønningen skal i tillegg være et knapphetsgode og noe som hundene gjør omtrent alt for å få. Husk at belønningen kan variere over tid, og den må derfor byttes ut med jevne mellomrom. Hvis vi spiser biff hver dag, blir det ikke like godt etter tre ukers tid. Da må vi finne på noe annet som gir oss en god smaksopplevelse. Slik er det med belønningen til hundene våre, også.

Mia, staffen, er på jakt etter ei flue som surrer rundt i vinduet.

Vi var inne en stund etterpå, hundene fikk slappet av og sovet litt, før vi gikk ut igjen. Da var det fred og ro og hundene slappet av sammen med meg.

Jeg kikker alltid ut av vinduene før jeg slipper hundene ut når jeg er på Låplassen. Jeg ser etter rådyr og elg. Det er mange av dem på jordene om vinteren og også nå på våren. Det er en grunn til at det er båndtvang nå, så vær flink til å overholde den. Det er mange måter å aktivisere hundene våre på når det er båndtvang, både mentalt og fysisk. Det kan kanskje bli et annet innlegg?

Så, ut og tren «kontaktlyd» og «super-innkalling». I tillegg til at det er morsomt for både hund og eier, er det et par utrolige nyttige og viktige kommandoer som vi har bruk for i hverdagen.

Jeg er så glad….

Jeg har vært instruktør for to herlig grupper med elever v. Innlandet Hundesenter sin hundetrenerutdannelse på Skedsmo. Den ene gruppa startet i september – 17 og avsluttet i starten av mars mnd. De møttes lørdager og søndager. Den andre gruppa har gått to hele dager i uka på skole, og startet i september – 18, med avsluttende eksamen nå i mai. Utdannelsen har tatt for seg atferd, problemløsing og det å holde ulike typer kurs, dvs. praktisk hundetrening. Det er dette jeg har jobbet med + teori i forbindelse med dette. Praktisk hundetrening handler mye om teori, nemlig.

Jeg har instruert elevene i «vanlige» lydighetsøvelser, passeringstrening, innføring i triks og smeller, hvordan trener vi med klikker, hvordan planlegger vi et kurs, belønning (hvor, med hva, når og hvordan belønne riktig for intensitet, ro osv), innlæringsveien, «den røde tråd», kriterier, belønningsord + kontakt, når og hvordan setter vi på kommando, etikk i hundetreningen, hjelpe hunden eller la den jobbe selvstendig + mye mere. De har også laget egne opplegg for kurs og instruert hverandre. Etter påske skal jeg ha siste onsdagen med dem, og da skal vi ha en innføring i å gå spor. Det blir en flott avslutning på dette kurset.

Litt teori om klikker-trening.

Det har vært utrolig morsomt og givende for meg, å vært instruktør for så mange dedikerte hundetrenere. Jeg føler at jeg har fått øst av min kunnskap og jeg har gitt mye av meg selv, hver eneste kursdag. Jeg har brukt veldig mye tid på å planlegge kursdagene (som vanlig). Det har gjort at jeg har vært fokusert og følt mestring når jeg har vært instruktør. For meg er det veldig viktig.

Pulten min, en lørdag på Rudshøgda.

Elevene var dedikerte og jobbet utrolig bra denne lørdagen.

Jeg har fått så utrolig mange fine og hyggelige tilbakemeldinger fra disse elevene og det har jeg virkelig satt stor pris på. «Du er en utrolig dyktig og engasjert instruktør, dagene med deg har vært høydepunktene i utdannelsen, du «ser» alle, du har et stor hjerte for hundetrening, du er inspirerende og gjør at jeg vil ut og trene hund, du tar oss på alvor og du har hevet standarden på utdannelsen, du oppmuntrer meg og engasjerer meg, du er et flott menneske, du gir av deg selv, jeg har lært så utrolig mye av deg, du er klar og tydelig, du vet hva du prater om, du KAN hund». Tenk, det har elevene sagt om meg. Det er helt utrolig.

Jeg er ikke noe glad i å fremheve meg selv, jeg vil helst ikke bli lagt merke til, men disse tilbakemeldingene synes jeg var utrolig trivelige å få. Jeg har funnet ut at jeg skal ta dem til meg, lagre dem og hente dem fram igjen når jeg føler for det.

Det blir litt rart å ikke skulle reise til Skedsmo onsdagene fremover eller noen lørdager innimellom. Jeg skal heller ikke planlegge flere kursdager med disse flinke elevene mine. Jeg blir nok ikke i beit for noe å gjøre i stedet for, kjenner jeg meg rett.

Nå skal jeg kose meg med mine egne hunder, og det skal bli godt. Jeg har to gamle hunder nå, som begge sliter med kroppslige plager. Fant har i tillegg hjertesvikt og går på medisiner for dette, to ganger daglig. Det skal bli fint å få litt bedre tid til dem. Ungdommen Pia på bare 8 år, skal også få sitt. Hun skal trenes mere med, både lydighet og litt agility. Når snøen er gått helt i skogen, skal alle tre trene spor. Det gleder jeg meg veldig til. Det er noe av det morsomste som jeg gjør sammen med hundene mine.

Privattimer og atferdskonsultasjoner.

Selv om jeg ikke har planer om å sette opp kurs på Låplassen i tida fremover, tar jeg på meg privattimer og atferdskonsultasjoner. De er lettere å planlegg i hverdagen min og det er også lettere å få timer nå, enn det var da jeg holdt kurs.

Fredag hadde jeg en privattime på Flå. En veldig fin time (den ble til 2 timer, ikke noe uvanlig i det), hvor vi fikk startet på grunntreningen (kontakt, kontroll, starten på å gå fint i bånd), som jeg mener at alle hunder i alle aldre burde starte med.

Vi kom godt i gang med treningen, og hund og eier kom langt og gjorde store fremskritt. De har nå fått ei lekse som de skal trene på til vi sees neste gang, som antageligvis blir om ca 2 uker. Vi skal ha ei samtale på telefonen til uka, for å diskutere treningen og om vi eventuelt skal forandre litt på den.

Vi trente med klikker og det responderte hunden veldig godt på. Å trene med klikker, er ikke bare «å klikke i veg». Det er viktig å få litt bakgrunnsinformasjon om den treningsmetoden. Akkurat som det er viktig å få grunnleggende informasjon om alle treningsmetodene som vi jobber ut i fra.

Onsdag skal jeg holde en kursdag ved Innlandet Hundesenter sin Hundetrener-utdannelse og vi skal bruke hele dagen til klikker-trening. Det blir endel teori og mye praktisk trening. Både med hund og uten. Det blir morsomt og det gleder jeg meg til. Det er ni elever og meg, og jeg synes at vi har det veldig fint sammen. En flott gjeng, det er de.

Instruktør Hilde

Selv om alle høstens kurs på Låplassen er ved veis ende, er det ikke ferie fra instruktørjobben for meg.

Onsdag holdt jeg nest siste kursdag for Hundetrenerutdannelsen v. Innlandet Hundesenter på dagtid, før jul. Jeg har vært der 5 onsdager i høst og jobbet med 9 elever. Det er en fin gjeng å være instruktør for. De er ivrige og lydhøre og de stiller gode spørsmål.

Vi har en fin hall å trene i, men vi trener ute når muligheten er der. Det har vi kunnet gjøre  i hele høst. Her er min plass 🙂

Jeg jobber med den praktiske treningen. Jeg skal forberede elevene til å bli gode, kunnskapsrike og flinke instruktører, som tar jobben sin på største alvor, og som skal bli gode veiledere for både hundene og eierne deres.

Onsdag fikk noen av elevene prøve seg som instruktører for de andre, og det tror jeg de syntes var både spennende og morsomt. Jeg hadde en liten teoridel da vi startet, ellers jobbet de i grupper og vi samtalte også mye i plenum.

Det er veldig morsomt å jobbe med elever som er litt ekstra interessert i hundetrening. Da føler jeg at jeg kan få brukt enda mere av min kunnskap, når det kommer til hundetrening.

Elevene jobbet utifra det som jeg kaller for «innlæringveien», og de brukte den som mal når de skulle forberede øvelsene som de skulle instruere i.

De har også fått ei lekse som de skal innlevere om ca 14. dager. Det blir spennende å se hvordan de løser den.

Selv om jeg er ferdig med kursene mine på Nes for i høst, har jeg noen planlagte privattimer som venter på meg. Jeg har satt en stopp for nye kunder frem til januar – 19, for jeg må ha tid til de som jeg allerede jobber med.

Gå ut og kos dere med hundene deres. Husk at: «uten trening, ingen fremgang». Jobb litt med hundene hver dag. Lag en plan for treningen (da er det lettere å nå et treningsmål), skriv en treningsdagbok (for å se fremgangen som hundene gjør), la hundene få bruke hodene sine og tenk på å være en god veileder for dem.

Samarbeid, glede, motivasjon, selvtillit og mestring er stikkord som jeg vil beskrive god hundetrening med. Det er det jeg ønsker å oppnå i hverdagen med hundene mine og som jeg ønsker å formidle til mine hundetrener-elever og kursdeltagere.

Hilde.

Høst på Låplassen.

Nå er snart alle kursene som startet opp i høst, ved veis ende. Jeg har hatt 3 valpe-unghundkurs i høst og et nybegynnerkurs i spor. På alle kurs har deltagerne gjort store fremskritt og det har vært så utrolig morsomt og følge dem. Det er også blitt endel privattimer, både i Hallingdal og i Bærum. Det er veldig hyggelige og utbyttes-rike timer.

Låplassen er klargjort for en kurskveld.

Det er gjennomgang av ukas leselekse og vi prater om øvelsene som vi skal gå gjennom denne kurskvelden. Litt annen prat om hundetrening, blir det som oftest også.

2 av valpe-unghundkursene er avsluttet og det gjenstår bare 1 kveld + 2 kvelder på de to siste kursene. Jeg holder også kurs ved Innlandet Hundesenter sin Hundetrener-utdannelse. Der har jeg vært 3 lørdager i høst og 3 onsdager. Jeg har igjen 3 onsdager på Lillestrøm, før den delen av instruktørjobben min er ferdig. Da er det bare privattimer som gjenstår frem til februar mnd.

Jeg holder sporkursene mine i Ljøtelende. Denne høsten var det 5 deltagere som deltok, og de gjorde kjempestore fremskritt, alle sammen. Vi trente tre torsdager og deltagerne fikk lekse i å legge spor mellom kurskveldene. Det ble mange «gåsehud-opplevelser» underveis i kurset. Det er kjempemorsomt å holde kurs, når det går så utrolig bra.

Vi har Norges aller beste spor-terreng i Ljøtelende.

Her ligger det en liten belønning i sporslutt.

Husk at mental trening er like viktig som å gå tur med hunden din. For mange hunder er mental trening enda viktigere. Ingen hunder er heller for gamle tid å trene. De VIL faktisk jobbe og bruke hodene sine.

«Uten trening, ingen fremgang»  🙂

Jeg vil få ønske dere alle en riktig god høst videre.

Mvh. Hilde.

Respekter båndtvangen.

«I tiden fra og med 1. april til og med 20. august skal en hund bli holdt i bånd eller forsvarlig inngjerdet eller innestengt, slik at den ikke jager eller forvolder skade på storfe, sau, geit, fjærfe, rein, hest eller vilt, herunder viltets egg, reir og bo», står det å lese.

Husk at det er utvidet båndtvang veldig mange steder også, og at vi som hundeeiere plikter å sette oss inn i lokale forskrifter.

Photo by Blue Bird on Pexels.com

Det er en grunn til at vi har båndtvang. Vi skal vise respekt for vilt, sauer, egg, reir osv., og passe på at hundene våre ikke volder skade på andre dyr. I båndtvangsperioden kan vi f.eks. trene triks, lydighet, smeller, spor, nosework og gi dem andre mentale oppgaver. Vi kan sykle og svømme med hundene vår også og vi kan gå lange og fine turer, selv om hundene må være i bånd. En langline kan være til god hjelp, men den skal da holdes i og ikke ligge løst etter hunden.

Jeg ser utrolig mange som lufter hundene uten bånd i båndtvangsperioden. Særlig er det mange som ikke bryr seg når de kommer på hytta/på fjellet. Der er det jo ingen som ser at de slipper hundene sine, og da gjør det jo ingenting at de springer løse. Det synes jeg er provoserende og jeg blir faktisk ganske sinna.

Selv om det ikke båndtvang, skal hundene våre være under kontroll og ikke være til sjenanse for andre. Ingen hunder skal springe bort og hilse på andre hunder, uten at det er avklart med den andre hundeeieren. Det er så mange unge og voksne som er redde for hunder, og hundeeiere skal derfor kalle hundene inn når de møter andre på tur. Det gjelder da både i møte med andre hunder og mennesker. Husk at du som hundeeier ikke har kontroll på en hund som du ikke ser, og som springer langt fra deg.

VI TULLER IKKE MED BÅNDTVANGEN!!

Det er så vondt å se dyr som lider, som blir skadet av løshunder, som blir skremt og som går rundt med smerter og som dør en langsom og vond død. Hvordan kan hundeeiere ha samvittighet til å la dette skje? Jeg regner med at vi som har hunder er dyrekjære mennesker og som ikke ønsker at andre dyr skal ha det vondt pga. at vi ikke bryr oss eller bare ikke gidder å gå med hundene våre i bånd når det er lovpålagt.

På facebook ser jeg innlegg hver eneste dag av hunder som springer løse. Senest for et par dager siden møtte jeg på to hunder som sprang løse rett bort til meg og mine to hunder som gikk i bånd. Det skapte problemer for meg og hundene mine, og det ble da også en veldig utrivelig situasjon. Noe som jeg fikk beskjed om var min feil, som ikke ville la mine to hunder hilse i bånd. Mange hunder hilser ikke fint når de er i bånd, for da får de ikke brukt språket sitt eller har mulighet til å komme ut av en for dem vanskelig situasjon. Jeg ble fortalt at jeg bare kunne slippe hundene mine, for hundene som jeg møtte på, var så snille. Ja, mine hunder er også snille, bare så det er sagt.

RESPEKTER BÅNDTVANGEN. DET ER EN GRUNN TIL AT VI HAR DEN!

Hilde M. Eidal

Eier og instruktør v. Nesbyen Hundeskole.

Kurs for blinde og/eller døve hunder.

Blinde, herlige Carlisha bruker denne vesten, når hun er ute på tur og på trening. Det er viktig å gi en blind hund beskjed om at vi nærmer oss.

Jeg var på Skedsmo lørdag, og holdt et bitte-lite triksekurs for blinde og døve hunder. En herlig gjeng og veldig flinke og dedikerte eiere.
Jeg skulle virkelig ønske at flere hadde hatt mulighet til å delta denne helga. Den blir nok gjentatt neste år, og da håper jeg at det passer for mange flere å bli med.

Programmet denne helga inneholdt både foredrag og minikurs (hverdagslydighet, nesearbeid og triks), pluss at det var atferdskonsulenter til stede hele helga. 

Det er viktig å gi hunder med handicap en meningsfull og god hverdag. Hundene vil gjerne jobbe og å trene, som alle «friske» hunder. Det er ingenting i veien for at blinde/døve hunder kan trene søk, spor, triks, hverdagslydighet osv. De VIL faktisk jobbe og det gir hundene selvtillit og de føler mestring. Det igjen gir en meningsfull og god hverdag, både for hund og eier.

 

En dags blodspor-intro.

Lørdag formiddag møtte jeg to trivelige damer ( + en herremann) utenrfor REMA på Nes. Vi skulle inn i Todalen for å legge blodspor.

Det var første gang damene skulle legge blodspor, og det gikk utrolig bra. Som det som oftest gjør på blodsporkurs. Susann var så snill å ha ordnet med blod og klover, og med sele, line og godbiter, var vi i gang.

Her er noe av det jeg bruker, når jeg legger spor til hundene mine.

Teorien hadde de fått tilsendt noen dager før, slik at de var litt forberedt til dagen. Det var ganske lurt, for da fikk vi brukt det meste av tida til å trene på blodspor. Vi pratet selvsagt om spor allikevel, for det dukker jo opp spørsmål underveis.

De la tre spor hver, både med og uten vinkel. Hundene gikk som om de ikke skulle ha gjort noe annet. De tok det utrolig kjapt, begge to. Det var så morsomt å se hvor flinke de var, så gåsehuden dukket veldig fort opp.

Jeg tror vi drev på ca tre timer. Det var varmt og godt for både to – og firbeinte, og det ble en fin og veldig hyggelig dag.

 Hehe… sjekk det blikket, da. Prins lurte på hva i all verden det var som lå i sporslutt!!

Connie var veldig stolt over funnet hun gjorde.

Dette må dere bare kose dere med videre, Susann og Ingebjørg, for makan til flinke hunder, altså. Så er jo dere veldig flinke hundeførere begge to også, da.

Takk for noen trivelige timer!

Jeg blir alltid så motivert når jeg holder kurs og har flinke ekvipasjer. Derfor måtte jeg ut søndag, for å legge spor til jentene mine.

Vi gjør oss i stand. Jentene skjønner hva som skal skje.

Først la jeg et spor til hver av hundene, med tre leker i hvert av dem. Deretter gikk vi en halvtimes tur og så var vi klare.

Pia er på rett vei.

Her ligger ballen gjemt som hun skulle finne. Hun fant den glatt og vi lekte og koste oss.

Sporslutt! Leke og goddis. Hurra!!!

Ebbie gikk også et spor i dag. Hun begynner å merke årene (hun blir jo 11 år i sommer) og jeg tok det litt rolig med henne. Hun fikk også lagt ut tre leker i sporet sitt, men vi lekte ikke så mye eller så heftig som vi har gjort før.

Det er viktig å tilpasse aktiviteten, med alder og form. For selv om hun får smertestillende hver dag, gjelder det å ikke overdrive.

Ellers tuller og tøyser de to, som bare det!

Det er aldri kjedelig å være sammen med dem.

Planlegging av en kurskveld.

Selv om jeg har holdt kurs i bortimot 20 år og holdt de samme kursene ganske mange ganger, er det alltid mye planlegging før hver kurskveld. Tro det eller ei. Før en kurskveld på ca 1,5 timer, bruker jeg ca to timer på planlegging + mye tankevirksomhet før jeg får opplegget ned på papiret. Jeg går gjennom teorien som jeg skal prate om og jeg planlegger de praktisk øvelsene. Jeg tenker på hvilken hunder og eier som deltar på kurs og selvsagt også hva som er målsettingen med kursene som jeg holder. Det skal gå en rød tråd gjennom kurskveldene, slik at øvelsene bygger på hverandre og at vi kommer i mål med treningen.

Ingen kurs er like. Det er forskjellige hunder og eiere, noen ekvipasjer kan mye, andre er ikke kommet så langt, noen hunder lærer fort, andre trenger lengre tid, noen eiere kan mye, andre er ganske «ferske» hundeeiere, ei gruppe fungerer veldig bra sammen, mens en annen trenger et par kvelder før de «setter seg». Alt dette prøver jeg etter beste evne å ta hensyn til.

Slik kan det se ut, når jeg sitter og planlegger en kurskveld.

Jeg har ingen egen teorikveld på kursene mine nå. Jeg har hatt det før. Det jeg opplevde da, var at når jeg kom til siste kurskveld og vi skulle f.eks. trene på passeringstrening, så hadde deltagerne faktisk glemt teorien som vi hadde gjennomgått første kurskveld. Det er viktig med teori, synes jeg. Deltagerne skal forstå hvorfor vi trener som vi gjør, hvordan vi skal trene for å komme i mål med en øvelse og hva som er målsettingen med treningen.

Deltagerne får ei leselekse mellom kurskveldene og også før første kurskveld. Vi har også ei god pause hver kurskveld, hvor vi snakker om ting som opptar oss og hvor vi kan lufte problemer, gleder og erfaringer. Det er veldig nyttig å kunne sitte slik og samtale om «hundehverdagen» vår, synes jeg.

Teorien får deltagerne lese på hjemmesida + at vi tar den opp hver kurskveld. 

Å holde helgekurs krever også sitt. Da skal tida også taes med i beregningen og øvelsene skal tilpasses tida som vi skal bruke. Jeg har jo mye erfaring med det nå, men her er heller ingen kursdag lik. Jeg kjenner veldig ofte ikke deltagerne og hundene deres og jeg må derfor planlegge litt underveis og jeg må også ha tenkt gjennom forskjellige tilnærmelser til hva vi skal jobbe med.

Målet mitt er at alle skal føle at de har lært noe, at de har lykkes og at de er motiverte for videre trening. Jeg ønsker også at alle skal føle at de er blitt sett hver kurskveld/dag og at de har fått et verktøy til videre trening.

Jeg håper at jeg klarer å lykkes med det, selv om jeg også vet at jeg ikke alltid klarer å gjøre alle til lags. Det er derfor jeg sitter og planlegger hvert kurs, hver kurskveld og hver kurs-gruppe utifra deres forutsettinger og ønsker. Uansett, så er det veldig givende for meg å holde kurs og jeg blir også veldig glad i alle som jeg har på kurs. Det er det som er min motivasjon 🙂