Hjertet mitt har forlatt oss <3

Fanterampen fikk slippe onsdag 26. juni, til stor sorg for oss som elsket han.

Jeg unner han av hele mitt hjerte at han fikk slippe, for tida hans var kommet. Han var klar nå, det fortalte han oss.

Her er en liten «gul hund» på tur. Han elsket å bære votter og leker.

IMG_4294

Når jeg tenker på Fant, ser jeg han for meg i full fres over myr og i skog, på jakt etter fugler. Foran meg i langline når han gikk spor, noe som han var kjempeflink til. På tur i Maridalen, i Ljøtelende, kos i hagen på Jar og på Låplassen og på godbitsøk på Jar, på Solbu og på Låplassen. Han var også glad i å dra oss på ski, og både Martine og jeg ble dratt i full fres over Buvatn og oppover mot Øyvatn.

Han fikk også oppleve å bli storebror til Martine og Davids gutt, Mathias (født i februar -19). Fant var utrolig snill med han. Han overrasket oss alle med sin tålmodighet og omsorg. Han gikk sammen med Martine når hun «vandret» med Mathias når han var urolig og gråt, og han lå ved siden av Mathias hver natt de var sammen. For en god og snill gutt Fant ble.

Her er det en tålmodig Fanteramp, som lar Mathias kose med hodet sitt. Fant la seg i fanget til Mathias selv.

At han også var den hunden som jeg tok min svenske freestyle-instruktør-utdannelse med, er noe som jeg ser tilbake på med glede. Han var så utrolig flink da. Han jobbet så bra med de andre hundene rundt seg, han lå ute i bur i pausene/da vi hadde teori og han overnattet sammen med Birgitta, Tia og Tutta i ei hytte som vi hadde leid. Det gikk helt uten problemer.

All voktingen som han hadde når de andre hundene var tilstede, ble helt borte de siste årene. Han var også kjempeflink med andre hunder (noen hann-hunder likte han selvsagt ikke), og han tok veldig fint i mot Mia (Andreas sin hund, født i mars – 18), da hun kom til oss. Det er som Martine sier: «mamma, han ble helt normal de siste årene han levde». Det tror jeg kom av all den positive treningen som vi nedla.Vi fant ut hvordan vi skulle jobbe positivt med det som var Fants utfordringer, og det ga han selvtillit og trygghet. Da fikk vi gitt tilbakemeldinger til omgivelsene, hvordan de skulle oppføre seg, slik at Fant ikke ble satt i en (for han) vanskelig situasjon.

Da onsdagen kom og vi skjønte at det bar mot slutten, fikk vi time hos dyrlegen. Dvs. vi fikk beskjed om å komme, når vi var klare. Fant fikk den første sprøyta ute, og Martine og David satt med han mellom seg i bilen. Han slappet av og sovnet på fanget til David. Vi fortalte han at vi var glade i han, vi koste med han og klappet han. Da han hadde sovna, bar David han inn på rommet. Dyrlegen hadde gjort det så fint. Det var levende lys, dempet belysning, et godt teppe å ligge på, og et teppe som vi kunne legge over han (noe som han alltid likte så godt). Siste sprøyta ble satt, mens vi klappet og koste han og ga han all vår kjærlighet ❤

Det ble en fin opplevelse, selv om det var helt forferdelig vond. Pga. en superflink veterinær, sitter vi igjen med at avskjeden skjedde på en utrolig flott måte. Tusen takk ❤ En avskjed skal være fin og god å tenke på i ettertid. Nå venter vi bare på å få Fant sin urne hjem. Den skal Martine og David ha i sitt nye hjem ❤

Jeg går som vanlig litt utenpå meg selv når slike ting hender, og så faller jeg sammen etterpå. Nå gråter jeg mye og savnet er enormt. Sorgen skal bearbeides, dette vil ta tid. Jeg vet det, og så vet jeg også at hverdagen kommer og de gode minnene vil bli de som trer frem.

Fant var en cocker og de er opprinnelig støtende og apporterende fuglehunder. Det var Fanterampen min virkelig. Han var det, men også så utrolig mye annet. For et liv han ga til oss som levde sammen med han. Både på godt og vondt, det er jo ingen hemmelighet. De siste årene av sitt liv, ble han en helt «normal» hund. Helt sikkert et resultat av god trening, tålmodighet og kunnskap fra oss.

Det at han ble eldre, spilte også selvsagt inn. Jeg tror at all den positive treningen som vi la ned fra vi oppdaget at Fant slet mentalt bare noen mnd. gammel, gjorde at han ble en trygg hund på sine gamle dager. Hadde vi trent med aversiver og negativ straff, tror jeg ikke at Fant hadde funnet den tryggheten og roen som han fikk. At han vekslet på å bo sammen med Martine + David og meg, fra han var 5,5 år gammel , vil jeg si reddet livet hans. Han ble «alenehund» når han var sammen med dem. Han fikk utrolig mye kjærlighet og omsorg (derav ingen vokting bla.). De hadde han med seg overalt, han gikk turer på forskjellige plasser, ble kjent med mange nye og trygge venner av M og D, og de tok hensyn til Fant sine «greier». Han gikk på fjellturer og overnattet i telt. David`s familie ble også veldig glad i han, og Fant elsket dem. Det ble hytteturer og fjellturer og mye kos sammen med dem. Tusen takk!

Høsten – 18, gikk vi en fin tur i Ljøtelende. med Martine, David. Pia og Ebbie. Fant plumpa og måtte varmes både godt og lenge.
På tur i Maridalen. Her skal vi gå spor.
Fanterampen, Martine og meg på telttur.
Vi fant oss en fin teltplass, og Rampen likte den nok også.
Ingen var så god som mamma Martine, da.
Fanterampen var veldig glad i kosebamser ❤

Jeg savner deg så mye at det gjør vondt i hele kroppen. Du har satt varige spor etter deg, fineste Rampen min ❤ ❤ Du vil for alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt ❤

En kommentar om “Hjertet mitt har forlatt oss <3

  1. ❤️og så er det jo slik at når våre beste venner dør lever de videre i hjertene våre. Jeg gråt også mye etter at Kango måtte få slippe, nå koser jeg meg med de gode minnene om alt vi gjorde sammen.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær hvordan dine kommentardata behandles..